
I dag sovnet min kjære gode farmor inn. Til tross for mange års sykdom ble du 79 år. Du var en fantastisk dame med et godt humør, selv om helsa skranta. Selv de siste gangene vi fikk ordentlig kontakt med deg hadde du en god kommentar på lur. Du gledet deg til å bli oldemor, og du fikk heldigvis oppleve å møte lille Celine.
De siste ukene har vi vært mye hos deg på sykehuset. Det har vært både godt og vondt. Godt å være i nærheten og klemme deg slik du likte så godt, men selvfølgelig vondt å se deg bli svakere og svakere. Vi har hatt god tid til å tenke i det siste. Tenke på deg, alle de gode minnene, men også hvordan ting ville bli den dagen du ikke lenger var blant oss. Men det går allikevel ikke an å forberede seg 100 %.
Da familien i kveld var samlet for å se deg og ta farvel ble det mange tårer og tanker. Det var godt å se deg sove og få ro nå, men allikevel ufattelig trist og uvirkelig. Du var så fin der du lå i dine egne finklær som jeg og Julie var hjemme å hentet hos deg i går.
Sov godt kjære farmor. Vi er ufattelig glad i deg, og setter veldig pris på alle de gode minnene vi har sammen
